Jernbanens Båtforening
Fremført på foreningens 90-års jubileumsfest 20. juni 1997
Jeg har fatt det ærefulle oppdrag å fortelle båtforeningens historie.
En historie må jo starte et sted og det hadde vel vært naturlig å starte
ved Loelva i 1907, året og stedet, hvor det hele begynte. Men etter å ha
hørt Pål’s fengslende historie om klosteret på Hovedøya, har jeg lyst til
å gi beretningen om Jernbanens båtforening et historisk perspektiv. For
det er et faktum at foreningen har fulgt i kjølevannet av byens historie.
Derfor velger jeg å starte i tidig middelalder, i år 1307.
Innunder Eikaberg på sletta mellom elven Aina og Hovind bekken lå
middelalderbyen Oslo med kongsgard, bispegård, hele 6 kirker og 3 klostre.
Mariakirken ytterst på øra, kongsgården, Nikolaikirken, Clemenskirken
og Hallvardkirken lå et steinkast fra elvebredden. Alna var byens
navlestreng.
Sa hopper vi 600 år fram, og ved de samme bredder ligger det nå små
ro- og seilsjekter. Elva heter nå Loelva. Noen dongerikledde menn
gjør båtene klar til fisketur. De tenker neppe på svunne tider når de
retter ryggen etter en omgang med øsekaret. De skuer verken kirketårn eller slottsmurer, men bare plankestablene på Sørenga som den gang var utskipningshavn for trelast. Kanskje rager mønet på lokomotivverkstedet på Sørenga over stablene. Det var der de fleste kom fra og de hadde kort vei til havna.
Om foreningens gjøren og laden fra tiden i Loelva vet jeg lite (av mangel på arkivstoff)
Loelva (Aina) ble lagt i tunnel fra Kværner gjennom Ekeberg til Grønlia
og det gamle elveløpet lukket i 1924. Foreningen sendte i 1923 en velformet søknad til Kristiania Magistrat og formannskap om bistand til å få ny havn.
En velformulert søknad til Kristiania Magistrat og formannskap om bistand til å få ny havn. Søknaden og korrespondansen henger på veggen.
Kommunen søkte bla. Akershus kommandantskap om å få anlegge en
båthavn i Hovedøybukta og utarbeidet detaljert tegninger over brygger,
omtrent der vi nå ligger, men det endte med et tilbud om plasser på
Lindøya. Det ble ikke aktuelt da vi i mellomtiden fikk plasser ved
Jernbanens bolverk, Akerselvens østre bredd, som det het, mellom Bispebrua og jernbanebruene. Fra før lå det mange biter ovenfor Schweigaards bru. Akerselvens båtforening hadde plasser langs Grønlands torg og ellers lå det båter spredt fra Vaterland oppover forbi Hausmanns bru og helt til Nybrua. 2 år senere (i 1926) ble havna utvidet opp til Schweigaards bru hvor det ble anlagt en slipptralle.
Ja, så var vi på plass i den omsungne Akerselva, den gamle å grå. Ved
munningen lå Nylands verksted og H.A.H’s kullager (Hans Art Hartvig Paulsen. Paulsen kaia) og videre oppover lå fabrikker og bedrifter som Perler på en snor. Den var en pulsåre i byens liv. Det var konkrete
planer om og kanalisere elva helt opp til nedre Foss, for å få plass til
prammer som skulle frakte varer til og fra bedriftene langs elva. Da hadde det ikke blitt plass til båthavn. Bilens fremmarsj som
transportmiddel gjorde at planene ikke ble virkeliggjort. Den store industrivirksomheten langs elva hadde sine baksider. Industriavfall og kloakk havnet i elva som til tider stinket. De største forurensingsplagene i båthavna var utslippene fra Gassverket og
slaktehuset på Grønland.
Havna lå sentralt til kommunikasjonsmessig, men det førte også med seg at den var lett tilgjengelig for ubudne gjester. Det var også en del bråk fra husbåtene som lå under- og nedenfor
Bispebrua. Det ble derfor hvert år ansatt vaktmann som patruljerte havna hver natt i 5-7 måneder. Det kostet penger, opptil 50% av kontingentinntektene gikk til lønn til vaktmannskap. En vaktmann
rapporterte om en mann som forkommen ble berget i land ved slippen i øvre havn etter at han var blitt kastet ut av en båt ved slaktehuset. Politiet ble varslet og det ble funnet en dunk sats i båten som formodentlig hadde sammenheng med nevnte episode. Det hendte at vaktmennene ble utsatt for vold. I 1939 ble det kjøpt inn en gasspistol til forsvar. Under krigen ble foreningen holdt intakt, men aktiviteten var betydelig nedsatt.
Motorbåtene fikk ikke drivstoff. Enkelte medlemmer skaffet seg robåter til erstatning. Bare et par episoder er nedskrevet. En reprimande for brudd på blendingsforskriftene. Varmen fra en koksgryte hadde lyst opp havna. Minst en båt ble rekvirert av tyskerne.
Etter krigen blomstret aktiviteten i havna opp på nytt, samtidig som
forurensningsplagene var økende. Det ble sendt brev til Oslo kommune
med krav om at Oslo gassverk matte slutte å tømme tjære i elva. Vi krevde også at det ble bygd et renseanlegg for kloakken fra Slaktehuset og Lortbekken.
Da jeg begynte i foreningen i 1958 var det enda en jobb å fjerne tjære fra båten.
Allerede i 1951 fikk vi det første varsel om oppsigelse fra plassene i elva.
Det ble forhandlet med kommunen om båtplasser i Hovedøybukta. Så ble det stille om saken i flere år, men i 1960-61 ante vi at noe var i gjære. Man hadde begynt å bygge kulvert ved Schweigaardsbru. Så plutselig høsten 1963 kom den definitive oppsigelsen, med 3 måneders varsel. Båtene matte vekk, innen 31 desember.
NSB hadde investert kr. 700.000,- i opparbeidelsen av den nye havna
pa Hovedøya, som var kostnadsberegnet til 1,4 millioner. Livet i Akerselva lå bak oss.
Den hadde vært en trygg havn bortsett fra en sjelden gang med stormflo hvor vannet gikk over elvebredden og ved vårflom hvor båtene lå og red på pælene i den strie strømmen. Og så var det all møkka som lå og fløt.
Jeg husker en gang jeg kom inn i elva, hadde passert Nylands verksted og så plutselig fikk jeg motorstopp. Jeg forsøkte å starte igjen men fikk ikke svinghjulet rundt. Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at en
springfjærmadrass hadde festet seg i propellen. Når sant skal sies. De få som mer eller mindre frivillig fikk kontakt med elva fortalte at vannet var ganske klart når en først hadde brutt den lite delikate overflaten.
Ferskvannet i elva ga motorene evig liv. Stoffing av båtene var unødvendig. Mønjen eller blackvarnish ga beskyttelse nok.
Vi omstilte oss fort til de nye granne omgivelsene på Hovedøya. Vi var
tilbake i middelalderen, til øya som er en viktig del av byens og landets historie. Det var og er en fin havn. Omgivelsene var som å komme til himmeriket.
Det uvante var kommunikasjonen. Trikken gikk til Vippetangen, men de små grønne
fergene (barkassene) som krysset i rute til Østbrygga og Revierhavna var ofte overfylte i sesongen. Senere kom det en større ferge som kommunen overtok og drev inntil Bøe overtok trafikken. Sammen med oss flyttet også Akerselva båtforening til Hovedøybukta. Fra før lå Arbeidernes båtforening og Arbeidernes roklubb innerst i
vika. De hadde fått plass der i 1937/38. Revierhavna båtforening var på
plass allerede i 1905.
Havna var til å begynne med ganske primitivt utrustet. En slipp uten brygge. De største båtene ble dratt på glideskinner fra slippen. De øvrige ble tatt med truck, som ble leid fra Kommunen. En hjulbrakke tjente som kontor og lager. Etter hvert kom det mer utstyr. I 1969 ble det bevilget kr. 2000,- til
flytebrygge ved slippen. 1982 ble det nye klubbhuset satt opp. I 1983 ble medlemsavisen «Propellen» startet av formannen Kristian Storhaugstuen. En flittig bidragsyter var Vidar Lund om er gjest her i
dag. Etter at kommunen hadde sagt opp leieavtalen i 1982, ble det i 1985
bestemt at foreningen skulle kjøpe havneanlegget (brygger og slipp) og
det ble inngått ny leieavtale om landarealet.
Samme år ble det anskaffet utrigger på bryggene, og i 1989 ble det
besluttet å bygge en ny betongbrygge, et stort løft for foreningen. To år
etter var mobilkranen på plass som gjorde oppsett og utsett av båtene
Det som har skjedd i foreningen de siste årene etter “jappekrakket”
kjenner vel de fleste. Vi må vel erkjenne at vi i de siste 4 årene har vært gjennom en downperiode.
Medlemstallet i foreningen har naturlig nok variert. Den eldste kassaboka fra 1919 navngir 71 betalende medlemmer. Bildet fra stiftelsen viser 41 medlemmer. Det største antallet hadde vi i Akerselva i 1933 med i alt 121 stk. Her på øya har vi maks hatt plass til 88 båter, men det har vært opp til 100 medlemmer. Foreningen har gjennom disse 90 år hatt mange dyktige formenn som har
ledet foreningen i flere år. I min tid har det vært 3 formenn med lang fartstid. Arthur Pettersen 8 ar, Kristian Storhaugstuen hele 18 år, og Ernst Berg 5 år
De to førstnevnte er begge gått bort, og vi minnes dem med takknemlighet for deres uegennyttige arbeide for foreningen gjennom mange år Ernst Berg har vi gleden av å ha som gjest hos oss i dag og jeg vil
takke ham for det arbeide han har gjort for foreningen i sin formannstid og også som havnesjef. Vi er nå forhåpentligvis på vei opp av bølgedalen og jeg håper foreningen vil være liv laga i mange år framover,
For å sammenfatte det hele:
Ferden startet ved bredden av Loelva (Alna) ved tuftene etter sagatidens
og middelalderens Oslo, fortsatte så til Akerselva, som før århundreskifte skapte industribyen Kristiania og endte på Hovedøya, som på riksplan er et historisk klenodium.
Viser ikke det at vi har fulgt i historiens kjølevann?
Takk for oppmerksomheten.
Jernbanens båtforenings historie
